Jeg hører til de usynlige, om du ikke hører til den typen mennesker er det ikke sikkert du skjønner hva jeg snakker om, men de som er det selv skjønner straks hva jeg mener.
Når vi går ut eller er i selskap er det svært få som "ser" oss, dvs at om vi skal ha kontakt med noen må vi selv være meget aktive. Selv når du sitter ved samme bord og snakker til noen er det ikke sikkert at de merker deg men snakker bare videre med de andre som sitter ved samme bord. I en samtale mellom flere personer blir innspill du kommer med "borte", når det bys opp til dans blir alle rundt deg bydd opp untatt du, om du hilser på folk du ikke har sett på en stund hilser de tilbake men går raskt videre og om du ikke hilser først går de forbi uten å hilse i det hele tatt.
For meg har det vært sånn hele livet, og etter å ha kjempet mot det og forsøkt alle mulige måter å endre på det har jeg nå godtatt at sånn ER det bare.
Og med årene har jeg ganske enkelt lært meg å unngå situasjoner der jeg føler meg "til overs"
Gårsdagens fest på Skaidi var definitivt en sånn kveld som jeg normalt unngår og fristet ikke til gjentakelse.
Hei sis. Ikke bare bare å føle at man ikke eksistere. Kanskje på tide å skifte vennekrets :-b Vi e no glad i dæ læll, selv om vi ikke ser dæ :D
SvarSlettHei på deg. Gratulerer med fin blogg. Nydelig overskrifts-bilde:)Det å føle seg usynlig har vi sikkert alle opplevd, noen kanskje mer enn andre.Det er lett å komme inn i en vond sirkel der følelsen blir en selvoppfyllende profeti. For når det er sånn vi forventer at det skal bli, så er det sånn det blir... Jeg anbefaler miljøforandring.. Sånn ut fra egen erfaring... Kanskje kan vi snakke om det når vi treffes:) Varm klem...Og du e ikke usynlig for mæ.. uansett ka du måtte tru eller føle:)
SvarSlett